om å bli Kynisk
Jeg jobber mine to første uker som ferdigutdannet sykepleier i disse dager. det er både krevende,utfordrene og det er så utrolig mange inntrykk på en dag. avdelingen er kjempetravel. Jeg løper rundt,klør meg i hodet og jeg har lurt på om jeg har det så travelt at tankene ikke egentlig er på pasientene. Idag hadde jeg en hjelpepleier som skulle hjelpe meg på min gruppe med pasienter. Det føltes utrolig rart og skulle delegere oppgaver og bestemme over en dame som er minst 30 år eldre enn meg og garantert har mange års erfaring i noe jeg knapt har hatt ett innblikk i. Jeg var ikke spesielt høy i hatten, og henvendte meg til henne med den største ydmykhet. Det var i begynnelsen av vakta..
Litt utpå kvelden ba jeg henne hjelpe meg med en gammel,døende og veldig syk dame. Vi skulle flytte henne litt i senga,sånn at hun ikke blir liggende i samme stilling og får liggesår. Damen hører svært dårlig og har vanskelig for å utrykke seg. Men om du tar deg tid så får du kontakt. hjelpeleiren buste inn døra, gjorde seg klar til å snu på damen uten å så mye som hilse på henne. jeg stoppet henne og tok meg tid til å spørre om hun syntes det var greit å bli flyttet( det skulle bare mangle). Det tok tid å få svar. Jeg så i øykroken at hjelpeleieren ga meg et oppgitt blikk. Som om hun tenkte at jeg var passe håpløs. Da jeg omsider hadde fått et “ja” fra damen tok hjelpepleieren tak og begynte å dytte og skyve på damen. Hun herjet nesten med den stakkars tynne lille damen, så jeg ba henne stoppe: “Vi må nok gjøre det litt roligere” sa jeg. ” Hu n har aldri likt å bli flyttet på hun skjønner du” var svaret jeg fikk. jeg ble nå kraftig provosert over den respektløse, voldsomme væremåten hennes ovenfor damen som lå der. Hun giddet ikke snakke med henne,men valgte isteden å snakke over hodet på henne. Jeg stoppet. Kikket bort på henne og sa: “nei,du hadde vel heller ikke likt det hvis noen kom å rullet deg rundt i senga di,mens du lå der og sov!”Jeg passet på å si det så høyt at den gamle damen kanskje kunne høre det. det gjorde hun også gitt. Hun smilte og fniste litt så oksygenmaska sklei ned. hjelpepleieren svarte ikke. Hun var snurt.
jeg tror at det blir sånn for mange som har jobbet lenge. jeg tror det blir en jobb og det er viktig at den blir gjort lettest mulig. det skal skje fort og enkelt. de har sett folk kjempesyke, sett folk lide og dø,og de blir ikke lenger berørt. De blir så lite påvirket at de føler ikke lenger at det er mennesker de jobber med. De jobber med jobben liksom,og de får den gjort. ferdig med det.
Så jeg inngår derfor herved en pakt med meg selv:
Minn på meg selv at den dagen jeg tror jeg jobber med en bolledeig er det på tide å finne seg noe annet å gjøre. Den dagen jeg føler at jeg ikke har noe å tilføre andre, ikke mer å gi så slutter jeg. At når jeg mister medfølelsen min så tar jeg ferie,en lang en..den dagen jeg blir kynisk,da er jeg ferdig. Da skylder jeg andre å levere inn lisensen min.
En slik pakt burde alle som jobber med det jeg gjør skrive med seg selv. Det burde vært pålagt.
