veien til drømmen..

jeg drømmer om å reise. jeg drømmer om å pakke sekken min og bare være helt fri. jeg var helt fri. for fire måneder siden kom jeg hjem fra seks måneder alene i asia. det var fantastisk. jeg bestemte meg for å spare penger og reise igjen. jeg har en plan. jeg er sykepleier men jobber som barsjef for å tjene penger. jeg bor hjemme hos familien min selv om jeg egentlig er for gammel til det og flyttet ut for lenge siden. det holder imidlertid på å rakne. Det er ett år siden jeg hadde en egen leilighet og det slår meg at jeg har glemt hvordan det var. Jeg har glemt hvordan det var å stå opp kl fire på ettermiddagen,ta seg en sigg å kaffe på terassen i trusa,mens den nakne kompisen som ligger i senga mi kommer tuslende ut å tar en sigg sammen med meg. jeg har glemt hvordan det var å rote som ett helvete,og hive rundt meg med klær i stua. jeg har glemt hvordan det var å gjøre hva jeg vil når jeg vil uten at noen bekymrer seg eller plages eller synes at det ikke passer. jeg har glemt hvordan det var å ikke alltid måtte leve i tempoet til min 60 år gamle far, å stille opp for å flytte bokhylla(ikke imorgen nei,men akkurat nå), å flytte søskenbarnet med downs på 200 kg tidlig en søndagsmorgen etter en lang helg med jobbing, å gå tur med bikkja,NÅÅÅ!!!å passe bestemor,og 2 lillesøstre og lete opp den nøkkelen fra ifjor, og finne ut hvor jeg la den plastdingsen som hører til noe og sende tekstmelding til pappa om det mellom kl 2 og 3, og få litt fred og privatliv rett og slett. jeg har glemt det. 

 Jeg har helt til idag ikke sett på det som ett stort problem fordi jeg har så gode motivasjoner for å gjøre det. Idag fikk jeg nok. pappa måtte ha den spesialdesignede stekepanna som rotete meg hadde lagt igjen hos vennina. han har ved flere anledninger etterlyst den uten resultat og nå måtte det skje. NÅ ja, ikke imorgen. Jeg måtte lete opp nummeret hennes,hun skravler mye så jeg gidda egentlig ikke ringe,men jeg fikk ikke lov til å sende tekstmelding. jeg gjorde det. jeg ga pappa veiinstruks hvor han skulle kjøre. det kunne jeg bare faen meg glemme. gjett om jeg skulle inn i den bila,ut av den for å hente stekepanna. mens han skulle sitte i bila. jeg var opptatt,men nå skulle jeg få svi for mine stekepanne-synder. mamma mente at min motvilje skyldtes at jeg prøver ut grenser. det ser hun på som litt spesielt i en alder av 24 år. det er jeg litt enig i. jeg er bare i bakrus. Jeg har ikke adferdsvansker.

hvorfor i helvete flytter du ikke bare ut da ditt nek? du er heldig som får bo hjemme og det skulle bare mangle at du stiller opp. det finnes folk som ikke har tak over hodet. Det er jeg helt enig i. Det er ren og skjær sutring. men jeg har jo en plan. jeg vil hjelpe folk,jeg vil være ut i verden,jeg vil til brasil og jobbe med gatebarna,jeg vil til kambodsja og jobbe på helseklinikk. jeg vil gi dem tuberkulosemedisin og vaksine. jeg vil kjenne sola som steiker,jeg vil svømme i havet,jeg vil reise med båt,jeg vil møte mennesker som ikke snakker samme språk som meg. Jeg vil reise på buss i lange strekk langs støvete landeveier uten at du vet hvor du er eller om du kommer dit du tror. jeg vil være barbeint hippie og redde verden. Jeg vil tilbake til drømmemannen min i thailand, jeg vil ha lidenskap, jeg vil ha mørke,varme, hete netter og soloppgang.

jeg viiiiil!!!!!!

~ av Miss Jolene den august 11, 2008.